

The Power of Community
How Cuba Survived Peak Oil.
51 min.
Norsk tekst.
En dokumentar produsert av Community
Solution, en amerikansk organisasjon for å fremme samfunnsbaserte og bærekraftige
løsninger på Peak Oil -problematikken.
Organisasjonen: http://www.communitysolution.org/
Filmen: http://www.powerofcommunity.org/cm/index.php

Det store spørsmålet for oss som er opptatt av Peak
Oil er naturligvis hvilke konsekvenser det vil få for oss når
vi må leve med langt mindre energi enn det vi har blitt vant
med. De mest pessimistiske scenaria er temmelig dystre, med samfunn
i oppløsing og kamp om smulene etter det som var. Men må det
bli slik? Er det råd å skape forhold for et verdig liv
i ei framtid som kommer til å bli helt annerledes enn vi det
vi hadde tenkt oss?
Cuba var den karibiske varianten av arven
fra Sovjetunionen. Et samfunn som gjennom "sosialistisk arbeidsdeling" skulle ta del i
den velstanden som sosialismen mente å skulle skape. Cubas
rolle i denne arbeidsdelinga var som leverandør av tropiske
landbruksprodukter, først og fremst sukker, i bytte mot industriprodukter.
Resultatet av dette ble et storskala plantasjelandbruk basert på høg
grad av mekanisering, intensiv bruk av plantevernmiddel og store
mengder kunstgjødsel.
Prisen på sukker var imidlertid aldri høg nok til å betale
for produkta som gikk den andre veien, og økonomien på Cuba blei
kunstig holdt oppe og subsidiert av Sovjetunionen som en del av den kalde krigen.
Cuba hadde likevel sin egen stil og karibiske
sjarm. De sosiale programma stod ikke tilbake for noen av landa
i den sosialistiske blokka, med et folk som var høyere utdanna
og hadde bedre helse enn i de fleste andre land i Latin Amerika.
Så kom sammenbruddet til Sovjetunionen i 1991, og i løpet
av noen måneder falt hele bunnen ut av den Cubanske økonomien.
Importen av olje falt med 70%, og nasjonalproduktet minka med over
30% på et par år. Et slikt brått fall i økonomien
ville ført til kaos og sammenbrudd uansett hvor det hadde
skjedd, noe som ikke minst har vist seg i landa i den tidligere østblokka.
Men på Cuba skulle det ikke gå slik.
De klarte i løpet
av 90-tallet det enorme løftet å legge om landbruksproduksjonen
fra rein storskala plantasjedrift til et landbruk der 80% av arealet
nå blir drevet etter økologiske prinsipper, basert på langt
mindre enheter med stor grad av autonomi. Bruken av pestisider er
redusert med 95%, en utrolig prestasjon i et tropisk klima.

Cubanerne kaller selv disse åra "den spesielle perioden".
Også gjennom de hardeste taka i denne omlegginga klarte Cuba å holde
helse- og utdanningssystemet i gang. Levealder og spedbarnsdødlighet
var også i denne perioden på nivå med det vi finner
i de mest utvikla landa i verden.
Etter å ha vært gjennom denne hestekuren har de nå et
sunnere og mer variert kosthold, og en matforsyning basert på et
bærekraftig grunnlag.

.
Et grunnleggende prinsipp i økologien, i samspillet mellom
artene og utviklinga av livsformene er variasjon. Ved
at livet bærer
på et enormt mangfold vil det tilpasse seg endringer og motstå sammenbrudd.
Til mindre variasjon en biotop har, til mer sårbar er den.
Et annet fenomen i økologien er at arter som er svært
spesialiserte også er de mest sårbare for endringer i
livsvilkåra.
Det er ingen grunn til å tro at dette skal vise seg å være
annerledes for menneskene. Det høgindustrielle samfunnet er
i ferd med å gå tom for sin viktigste næring: De
fossile energikildene.
Vår måte å leve på kan godt komme til å vise
seg å være dinosauren som ikke har livets rett. Og Cuba kan vise
seg å være det unnselige vesenet som har kvaliteter som gjør
at det vil leve videre.
Det har nå gått 15 år siden "den spesielle perioden". Om
nye 15 år vil vi i den industrielle verden være på full fart
inn i vår "spesielle
periode".
Vi vil bli nødt
til å skape
oss et menneskeverdig liv på et langt lavere materielt nivå enn
det vi har i dag. Etter å ha
sett denne filmen, og med kunnskap om Peak Oil, er det klart at Cuba har gjort
svært viktige erfaringer om hvordan vi skal klare dette. Den variansen som
Cuba representerer i den menneskelige økologien er det god grunn til å ta
vare på. Den kan vise seg å bli livsviktig for oss.
Det er en ettertenksom og stillferdig tone gjennom
denne filmen som på sin måte
vitner om at det ikke bare er landbruket har vært gjennom en
omvandling, men at tankesettetet også har endret seg
hos de som har vært gjennom denne prosessen. I det siste kapittelet, "kubanske
perspektiv", møter vi måter å se verden på som
bryter med gammelt tankegods om hvordan framtida vil bli. Mange av
disse synspunkta er det god grunn til å ta med seg.
Cuba har selvsagt ikke alle svara, men har i mye større grad enn oss
i den rike verden vågd å stille de viktige spørsmåla.
Dersom framtida til menneskene interesserer deg er dette en film å ta
med seg.

Etterord. Spørsmålet om ei bærekraftig
framtid.
Økologisk fotavtrykk
Det er to begrep som møter oss i diskusjonen om ei bærekraftig
framtid. For det første selve begrepet som vi på norsk
kaller bærekraftig. Ordet sier ikke så mye, kombinasjonen
av bære + kraftig er en konstruksjon. På engelsk hetter
det "sustainable", av "sustain", å holde oppe, hindre fra å falle
sammen.
Å hindre at menneskenes aktivitet påfører planeten
slike skader at grunnlaget for menneskelig liv faller sammen er altså definisjonen
på bærekraftig.
Hvor grensene for dette går er selvsagt ikke lett å fastslå,
men det er nå et akseptert utgangspunkt at grensa går ved et økologisk
fotavtrykk på 1,8 hektar pr. person.
Dette er arealet med biologisk produktivt areal
i verden, delt på antall
mennesker.
Omfattende opplysninger om dette finner du hos Global
Footprint Network.
Her finner du også fotavtrykket til
hvert enkelt land.
Indeks for mennesklig utvikling, HDI
En annen parameter er hvordan vi har det.
FN har utvikla sin statistikk for det de kaller The Human Development
Index, HDI. Det er på denne
rankingen Norge soler seg i å ligge øverst år
etter år.
Du finner denne rapporten mange steder på nettet,
bla. her.
I denne rapporten er landa gruppert slik at
de landa som har en HDI på over 0,8 ligger i gruppa med høy
HDI.
Spørsmålet blir altså: er det mulig å ha
et høyt nivå på menneskelig utvikling, og samtidig
holde seg innenfor et bærekraftig økologisk fotavtrykk?
Altså en HDI på over 0,8, og et fotavtrykk på under
1,8 ( hektar ) ?
Dersom vi framstiller dette grafisk får
vi dette bildet:

Innenfor det vesle gule feltet, "den bærekraftige
kvadranten" er det altså vi bør befinne oss. Er det
så noen der?
Den sveitsiske regjeringa (!) har utarbeida en rapport
om dette som du kan laste ned her.
Sveits har nemlig nedfelt i grunnloven at
de skal bli et bærekraftig
samfunn. Med et fotavtrykk på ca. 5 er det et stykke fram.
Men rapportene på denne sida er svært grundige.
Og de har gjort jobben for oss, og plotta inn alle land med sine
verdier.

Og det som kommer fram er dette: Bare ett
(1) land i denne verden har det som blir definert som en høy
HDI, altså et høyt
nivå på mennesklig utvikling, kombinert med et økologisk
fotavtrykk som vil gjøre det mulig å leve på denne
planeten i framtida.
Vi andre som også har høy HDI baserer denne, bokstavlig
talt, på å brenne opp inventaret.
Dette er fakta som også må tas
med i diskusjonen om Cuba.
En svær diskusjon om dette temaet finner du
på nettstedet The
Oildrum

|