-Energikrise.no-

En dokumentar produsert av Community Solution, en amerikansk organisasjon for å fremme samfunnsbaserte og bærekraftige løsninger på Peak Oil -problematikken.

Organisasjonen: http://www.communitysolution.org/

Filmen: http://www.powerofcommunity.org/cm/index.php

Det store spørsmålet for oss som er opptatt av Peak Oil er naturligvis hvilke konsekvenser det vil få for oss når vi må leve med langt mindre energi enn det vi har blitt vant med. De mest pessimistiske scenaria er temmelig dystre, med samfunn i oppløsing og kamp om smulene etter det som var. Men må det bli slik? Er det råd å skape forhold for et verdig liv i ei framtid som kommer til å bli helt annerledes enn vi det vi hadde tenkt oss?

Cuba var den karibiske varianten av arven fra Sovjetunionen. Et samfunn som gjennom "sosialistisk arbeidsdeling" skulle ta del i den velstanden som sosialismen mente å skulle skape. Cubas rolle i denne arbeidsdelinga var som leverandør av tropiske landbruksprodukter, først og fremst sukker, i bytte mot industriprodukter. Resultatet av dette ble et storskala plantasjelandbruk basert på høg grad av mekanisering, intensiv bruk av plantevernmiddel og store mengder kunstgjødsel.

Prisen på sukker var imidlertid aldri høg nok til å betale for produkta som gikk den andre veien, og økonomien på Cuba blei kunstig holdt oppe og subsidiert av Sovjetunionen som en del av den kalde krigen.

Cuba hadde likevel sin egen stil og karibiske sjarm. De sosiale programma stod ikke tilbake for noen av landa i den sosialistiske blokka, med et folk som var høyere utdanna og hadde bedre helse enn i de fleste andre land i Latin Amerika.

Så kom sammenbruddet til Sovjetunionen i 1991, og i løpet av noen måneder falt hele bunnen ut av den Cubanske økonomien. Importen av olje falt med 70%, og nasjonalproduktet minka med over 30% på et par år. Et slikt brått fall i økonomien ville ført til kaos og sammenbrudd uansett hvor det hadde skjedd, noe som ikke minst har vist seg i landa i den tidligere østblokka.

Men på Cuba skulle det ikke gå slik. De klarte i løpet av 90-tallet det enorme løftet å legge om landbruksproduksjonen fra rein storskala plantasjedrift til et landbruk der 80% av arealet nå blir drevet etter økologiske prinsipper, basert på langt mindre enheter med stor grad av autonomi. Bruken av pestisider er redusert med 95%, en utrolig prestasjon i et tropisk klima.

Cubanerne kaller selv disse åra "den spesielle perioden". Også gjennom de hardeste taka i denne omlegginga klarte Cuba å holde helse- og utdanningssystemet i gang. Levealder og spedbarnsdødlighet var også i denne perioden på nivå med det vi finner i de mest utvikla landa i verden.

Etter å ha vært gjennom denne hestekuren har de nå et sunnere og mer variert kosthold, og en matforsyning basert på et bærekraftig grunnlag.

.

Et grunnleggende prinsipp i økologien, i samspillet mellom artene og utviklinga av livsformene er variasjon. Ved at livet bærer på et enormt mangfold vil det tilpasse seg endringer og motstå sammenbrudd. Til mindre variasjon en biotop har, til mer sårbar er den.

Et annet fenomen i økologien er at arter som er svært spesialiserte også er de mest sårbare for endringer i livsvilkåra.

Det er ingen grunn til å tro at dette skal vise seg å være annerledes for menneskene. Det høgindustrielle samfunnet er i ferd med å gå tom for sin viktigste næring: De fossile energikildene.

Vår måte å leve på kan godt komme til å vise seg å være dinosauren som ikke har livets rett. Og Cuba kan vise seg å være det unnselige vesenet som har kvaliteter som gjør at det vil leve videre.

Det har nå gått 15 år siden "den spesielle perioden". Om nye 15 år vil vi i den industrielle verden være på full fart inn i vår "spesielle periode". Vi vil bli nødt til å skape oss et menneskeverdig liv på et langt lavere materielt nivå enn det vi har i dag. Etter å ha sett denne filmen, og med kunnskap om Peak Oil, er det klart at Cuba har gjort svært viktige erfaringer om hvordan vi skal klare dette. Den variansen som Cuba representerer i den menneskelige økologien er det god grunn til å ta vare på. Den kan vise seg å bli livsviktig for oss.

Det er en ettertenksom og stillferdig tone gjennom denne filmen som på sin måte vitner om at det ikke bare er landbruket har vært gjennom en omvandling, men at tankesettetet også har endret seg hos de som har vært gjennom denne prosessen. I det siste kapittelet, "kubanske perspektiv", møter vi måter å se verden på som bryter med gammelt tankegods om hvordan framtida vil bli. Mange av disse synspunkta er det god grunn til å ta med seg.

Cuba har selvsagt ikke alle svara, men har i mye større grad enn oss i den rike verden vågd å stille de viktige spørsmåla. Dersom framtida til menneskene interesserer deg er dette en film å ta med seg.

Etterord. Spørsmålet om ei bærekraftig framtid.

Økologisk fotavtrykk

Det er to begrep som møter oss i diskusjonen om ei bærekraftig framtid. For det første selve begrepet som vi på norsk kaller bærekraftig. Ordet sier ikke så mye, kombinasjonen av bære + kraftig er en konstruksjon. På engelsk hetter det "sustainable", av "sustain", å holde oppe, hindre fra å falle sammen.

Å hindre at menneskenes aktivitet påfører planeten slike skader at grunnlaget for menneskelig liv faller sammen er altså definisjonen på bærekraftig.

Hvor grensene for dette går er selvsagt ikke lett å fastslå, men det er nå et akseptert utgangspunkt at grensa går ved et økologisk fotavtrykk på 1,8 hektar pr. person.

Dette er arealet med biologisk produktivt areal i verden, delt på antall mennesker.

Omfattende opplysninger om dette finner du hos Global Footprint Network.

Her finner du også fotavtrykket til hvert enkelt land.

Indeks for mennesklig utvikling, HDI

En annen parameter er hvordan vi har det. FN har utvikla sin statistikk for det de kaller The Human Development Index, HDI. Det er på denne rankingen Norge soler seg i å ligge øverst år etter år.

Du finner denne rapporten mange steder på nettet, bla. her.

I denne rapporten er landa gruppert slik at de landa som har en HDI på over 0,8 ligger i gruppa med høy HDI.

Spørsmålet blir altså: er det mulig å ha et høyt nivå på menneskelig utvikling, og samtidig holde seg innenfor et bærekraftig økologisk fotavtrykk? Altså en HDI på over 0,8, og et fotavtrykk på under 1,8 ( hektar ) ?

Dersom vi framstiller dette grafisk får vi dette bildet:

Innenfor det vesle gule feltet, "den bærekraftige kvadranten" er det altså vi bør befinne oss. Er det så noen der?

Den sveitsiske regjeringa (!) har utarbeida en rapport om dette som du kan laste ned her.

Sveits har nemlig nedfelt i grunnloven at de skal bli et bærekraftig samfunn. Med et fotavtrykk på ca. 5 er det et stykke fram. Men rapportene på denne sida er svært grundige.

Og de har gjort jobben for oss, og plotta inn alle land med sine verdier.

Og det som kommer fram er dette: Bare ett (1) land i denne verden har det som blir definert som en høy HDI, altså et høyt nivå på mennesklig utvikling, kombinert med et økologisk fotavtrykk som vil gjøre det mulig å leve på denne planeten i framtida.

Vi andre som også har høy HDI baserer denne, bokstavlig talt, på å brenne opp inventaret.

The Power of Community

Indeks for mennesklig utvikling, HDI